Omsider har altså flertallet i regjeringen greid å manøvrere sitt moralske kompass til der det bør være. Nemlig å beskytte sine egne barn – ikke bare fordi det står i loven, men fordi det føles riktig. 

Regjeringen snur omsider i saken om uthenting av den norske IS-kvinnen og hennes to små barn. Dette skjer til tross for at Erna Solberg og regjeringen i lang tid har stått fast ved at Norge ikke skal hente ut voksne IS-medlemmer. Årsaken til at den norske kvinnen og hennes to små barn likevel hentes hjem nå, er ifølge utenriksministeren at dette er nødvendig for å ivareta barnets helse.

Vi håper dette kun er det første steget i riktig retning. I motsetning til mange andre land, har Norge ikke bare evner, men også ressurser, til å hjelpe barn som har mistet mye i livet. Det er godt å se at regjeringen bruker den unike muligheten de har, til å beskytte noen få av de millioner av barn som lever i elendighet.

Politisk uenighet

Så er spørsmålet hvorfor Frp er såpass forbannet over Rajas kommentar om at denne handlingen skaper presedens, at de nå truer med å tre ut av regjeringen dersom deres krav ikke imøtekommes.

Saken har skapt furore i det politiske Norge. Raja mener at regjeringens avgjørelse innebærer at regjeringen ikke kan forskjellsbehandle denne familien og de gjenværende barnefamiliene i Syria. Solberg mener derimot at saken ikke skaper presedens, mens Frp for enhver pris ønsker å holde disse IS-mødrene unna Norge.

Spørsmålet er om denne politiske uenigheten skal gå på bekostning av barnas rett til et anstendig og verdig liv? Bør ikke staten for enhver pris strekke seg til det ytterste for å hjelpe norske barn.

Etter In Solidum sitt syn er staten pliktig, både rettslig og moralsk, til å hjelpe norske barn, uavhengig av hvor i verden de befinner seg. Vi kan nevne mange regler og bestemmelser som støtter dette standpunktet. Men trenger vi det? Må vi alltid lete etter en lovbestemmelse for å være menneskelige? Lovene er tross alt menneskeskapte.

Det er på tide at man innser at dette er et spørsmål om det å være et medmenneske, snarere enn å vinne en politisk eller juridisk kamp.